Fredssaken – diskusjon om sikkerhetspolitikk

Verden er i endring og SVs forhold til sikkerhetspolitikk har også endret seg. Etter Russlands brutale overfall på Ukraina og Sverige og Finlands påfølgende vedtak om å melde seg inn i NATO, har SV justert standpunktet til sikkerhetspolitikken. I forkant av SVs landsmøte hadde Trondheim SV et møte med samtale og diskusjon om tematikken. Du kan lese noen av innleggene i debatten under.

Barbro Rønning har vært SV-medlem siden 70-tallet, er dosent i dramaturgi på NTNU og sterk tilhenger av fredssaken. Bjørn-Erik Hanssen er historiker og forfatter og holdt en kort innledning om den historiske bakgrunnen for SVs motstand mot NATO.

Innlegg Barbro Rønning

Fredsinnlegg – medlemsmøte i TRONDHEIM SV 1. mars 2023kl. 19.00 på Habitat

Mitt oppdrag er å se på dagens sikkerhetspolitiske situasjon med fredsbriller. For det var med fredsbrillene på jeg kom med i SV for 50 år siden. Briller som var like runde som John Lennon sine, og het hippie briller. De ligna på den rundingen rundt symbolet med hønseføttene: make love not war som vi hadde tegna på skuldervesker og på ryggen av de militære parkasene vi elska og gå med. For den politiske grunnmuren var krystallklar: SV var mot NATO og for FRED.

Neste gang fredssaken traff oss og fikk et sterkt aktivistisk uttrykk var først på 80-tallet da den kalde krigen -igjen-toppa seg. Bresjnev og Reagan hadde utplassert mellom distanse raketter med atom hoder på hver sine sida av Berlin muren og et farlig kapp rustning løp var i ferd med å komme ut av kontroll. Da gikk vi Fredsmarsjer til Paris og opp igjennom Østerdalen- nå også med barnevogn.

Når så muren falt 1989 så tenkte vi : Aldri mere krig !! For med Gorbatsjov hadde det kommet en stor optimisme inn i kapprustnings spiralen. I et par år holdt vi pusten, trodde på en demokratisk utvikling i Russland og var full av håp: Nå var jo kommunistiske spøkelse som NATO var så redd for død; hvorfor fortsette med opprustning da ? Skulle virkelig våre barn og barnebarn få oppleve en fredelig verden? Det var som en drøm.

Slik gikk det som kjent ikke. Og brillene mine i dag -fortsatt nokså runde- ser ut på et helt annet sikkerhetspolitisk landskap. Det er krig i Europa- og hva kan et fredsperspektiv i dag være? Hvorfor skal vi fremme det? Innebærer et fredsperspektivet og stoppe krigen for enhver pris- dvs. være imot det SV er for: å sende våpen til Ukraina. Det kommer jeg tilbake til.

Først helt kort til det som har forandra seg mest den utenrikspolitiske /sikkerhetspolitiske situasjonen de siste årene:

Over hele verden ser vi en sterk framvekst av autoritære ledere og ikke siden opptakten til fascismen i 1930-tallets Europa har verdens demokratier vært under større press. Lederskikkelser som Modi i India, Orban i Ungarn, Duerte på Filipinene og Erdogan i Tyrkia bidrar til å skape en mer splittet, fiendtlig og multipolar verdensorden. Bolsornaro og Trump sitter ikke lengere ved makta, men lyktes faktisk i å destabilisere demokratiet i Brasil og USA. Hvordan?

Politikkutvikling, meningsdanning og mobilisering skjer på helt andre måter i dag. Vi står ikke lengere på gata og deler ut løpesedler eller driver med sivil ulydighet som å ulovlig okkuperer hus- det var jo slik vi redda Bakklandet fra motorveien! I dag er vi er på FACE,INSTA og TWITTER.

Som er nye og svært effektive verktøy både for iscenesettelse og myteproduksjon. Når politikkens scene nærmer seg teatret, sirkusmanesjen og imitasjonen er det et faresignal for demokratiet fordi vi ikke lenger har en felles virkelighet å forhandle mening fra. Det er jo Putins fortelling- eller iscenesatte narrativ om en vil, som sørger for at så mye som opp mot 80% av innbyggerne sier at de slutter opp om Russlands angrepskrig.

Knekker vi dette store bildet ned til Norge – og situasjonen akkurat her – akkurat nå, ser vi en økt militarisering som med sitt iscenesatte narrativ ruller over skjermen i Dagsrevyen nesten hver kveld. Og som skaper en frykt for eskalering – som vi kanskje alle kjenner på. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, er i dag den mest aktive fredsorganisasjonen med lokalavdeling her i Trondheim beskriver den pågående militariseringen i ti punkter:

-utstrakt polarisering og bruk av fiendebilder, spesielt rettet mot Russland

-økt spenning i våre nærområdet

-betydelig økte militære utgifter

-bred deltakelse i NATOs out of area “operasjoner»

-aksept både av amerikanske militærbaser og NATO baser på norsk jord

-hyppigere og større militærøvelser stadig lengere nord

-utstrakt militær etterretning

-tillatelse til anløp av atomdrevne ubåter uten skikkelig forsikring m at de ikke har atomvåpen om bord

-reduksjons av tillitsskapende tiltak

-svekket kunnskap om alternativer til militær sikkerhet, for eksempel ved å legge ned militærtjenesten

Dette er alvorlig, men fra fredspartiet SV hører jeg ingen protester lengere. Jeg redd for at den sikkerhetspolitiske linja partiet nå har slått inn med å styrke setningen om at vi skal ut av NATO, vil svekke vår tidligere Nato kritikk -og fredsprofil. Det har lenge vært to sider av nesten samme sak. Jeg støtter at vi sender våpen til Ukraina, ellers blir det sli det i dag ser ut, en fred på Putins premisser – og sterk vind i seila til de ekstreme høyrekreftene. Men jeg tror ikke vi kan bombe oss til fred- eller som Mathma Gandhi så klokt engang sa det: Det fins ingen vei til fred, fred er veien.

Hvordan noen elementer på en slik vei se ut ?

Vi er sikkert enig om at våre eksistensiell trusler er :

En overhengende klima – og miljøkatastrofe

En galopperende økning av ulikhet både i og mellom land som skaper fattigdom, sult, nød og sinne !

En kvalitativ atomvåpenopprustning med mer effektive alt -utslettende våpen som dessuten er lettere og enklere å bruke og kan nå sine mål mye hurtigere enn før

Siden militær makt verken kan bekjempe eller avhjelpe noen av disse aktuelle truslene, men i stedet gjøre dem verre, både økologisk og økonomisk, er det nødvendig å utvikle alternative og ikke- voldelige måter å bygge vår sikkerhet på. SV må bidra mer aktivt til å utvikle den felles sikkerhetsarkitektur vi i dag trenger.

Vi må Heise opp et lite flagg med en hvit due på: og der må det stå: Ikke bare fred- men Rettferdig fred

Rettferdig fred er ikke bare fravær av krig, men også en rettferdig fordeling av ressurser, religions og ytringsfrihet og like rettigheter for alle. Rettferdig fred er en prosess hvor fred og rettferdighet nåes fram til samtidig av to eller flere parter som anerkjenner hverandres identitet, gjennom å redusere noen av sine sentrale krav, og akseptere å følge felles regler utviklet i fellesskap.

For 40 år siden midt under denne forrige kalde krigen lanserte Palmekommisjonen begrepet kollektiv/felles sikkerhet og i vår lanserte Palme Internasjonale senter, Det Internasjonale Fredsbyrået og ITUC/ International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa . som bygger på velkjente FN-prinsipper:

– rett til menneskelig sikkerhet med frihet fra frykt og nød

– internasjonalt samarbeid og tillitsskapende tiltak

– nedrustning og redusert militærkostnader

– multilateralisme og respekt for internasjonal lov

– dialog og forebygging av voldelig konflikt

– effektiv håndheving og utviding av internasjonale nedrustningsavtaler og kontroll også når det gjelder ny militær teknologi, kunstig intelligens og det ytre rom.

Visjonen er: felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse istedenfor trussel om gjensidig ødeleggelse. Kommisjonen lanserte et europeisk nedrustningsprogram som understreket at: Stater kan ikke lengere søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak.

Siste årsrapport fra Fredsforskningsinstituttet i Stockholm viser at verden bruker 2000 000 000 000 dollar til militære formål pr. år. Det anslås å være over 600 ganger mer enn FNs årlige regulære budsjett. Eksempelvis vil 8 dager av verden militærbudsjett vøre nok til å og gratis 12-årig kvalitetsutdanning til alle barn i verden!!

Det ekstreme misforholdet mellom ressursene som brukes til militære formål og til å realisere FN-praktens mål om fredelig og rettferdig sameksistens, må vi handle på. Misforholdet settes i et ekstra grelt lys når forskning viser at ikke-voldelige protestaksjoner er over dobbelt så effektive i å nå sine mål enn de som tillater bruk av vold. (Kilde: Chenoweth: Why civil resistance works). Forskning viser at også at dersom folket som er berørt, og ikke minst kvinner delta i fredsforhandlingene og ikke bare krigsherrene, vil freden bli mere varig og styrke demokratiet.

Om to måneder leverer Forsvarskommisjonen under ledelse av Knut Storberget sin innstilling til Stortinget. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet har levert disse forslagene til kommisjonen og jeg forslår at SV kan starte med å støtte dem:

– En mulig deling av Stortingets Utenriks-og forsvars komite for å unngå den dominans som militært forsvar i dag synes å ha over komiteens arbeid

– Etablering av et eget Freds og Fredskulturdepartement for å sikre større nedrustnings og fredsbyggende kompetanse i beslutningssystemet

– Etablering av obligatorisk samfunnstjeneste for alle, med vektlegging av å bygge omsorgskapasitet ikke minst innen helse og miljø, nasjonalt og internasjonalt som alternativ til militærtjeneste

– Økt, forutsigbar og bred statlig støtte til frivillige organisasjoner som arbeider med freds –o g sikkerhetsspørsmål, gjennom faste og romslige bevilgninger som både gir mulighet til nærmere nordisk og internasjonalt samarbeid og bred deltakelse i samfunnsdebatten hjemme

– Mer fredsundervisning i skolevesenet på ulike nivå og i institusjoner og organisasjoner

– Øke kompetansen i befolkningen gjennom god og åpen informasjon og interaksjon om beredskap og sikkerhetsspørsmål i bred betydning av ordet.

Er så SV i dag et fortsatt det ledende fredspartiet i Norge?

Om vel ei uke er det Landsmøte i SV- og mange her skal dit. Det eneste forslaget jeg fant i sakspapirene som tar opp fredssaken direkte er fra Stine Aakre fra Trysil SV som har fremma et forslag som skal opp til behandling:

Sv er et fredsparti. SV`s utgangspunkt er at konflikter skal bli løst med ikke-voldelig midler. SV tar avstand fra all bruk av militær makt som ikke er hjemlet i FN-prakten og stormakters og andre makters misbruk av egen militært makt fir å fremme egne interesser. Verdens atomvåpen arsenaler utgjør i dag en stor trussel mot fred og sikkerhet.

Å få vedtatt dette tror jeg ikke er så vanskelig- Er det mulig å sende våpen til Ukraina og være for at konflikter skal løses med fredelig midler – samtidig? Hva slags merkelig politisk spagat er det ?

Politikk utvikling i teori og praksis har alltid hatt minst to dimensjoner i dette partiet. Fra dag til dag- realpolitikken: vi skal ikke ut av NATO i morra og vi støtter å sende våpen til Ukraina. Men vi må heller aldri glemme å utvikle dimensjoner i politikken som snakker til menneskenes hjerter og visjoner. Den form for sannhet og politisk tyngdekraft som er festet i menneskenes håp og drøm om at vi engang skal klare å skape en fredeligere verden.

I maybe a dreamer, but I`m not the only one

One day you will join us, and the world will become one,

Imagine, John Lennon

Innlegg Bjørn-Erik Hansen

Kan et sosialistisk parti støtte fortsatt medlemskap i NATO?

Kamerater!

Norsk sikkerhetspolitikk stod sentralt da SVs forgjenger på venstresida Sosialistisk Folkeparti ble stifta i 1961. Opposisjon mot Arbeiderpartiets tette samarbeid med USA og NATO var kjernen i kritikken av sosialdemokratiet. Når vi derfor i dag skal diskutere SVs forhold nettopp til NATO berører vi selve grunnlaget for partiet. Å stryke setningen i partiprogrammet om at SVs mål er at Norge skal melde seg ut av NATO, som et flertall i sentralstyret, og Lars Haltbrekken, har flagget, er å stryke sentrale deler av SVs politiske grunnlag.

Min påstand er at i praksis å støtte en militærallianse ledet av verdens største imperialistmakt vil binde SV til NATOs mast og føre til politisk havari for partiets sosialisme.

Mye er utvilsomt forandret i verden de seinere år, og selv om mange er skremt av Russlands brutale overfall av Ukraina, må vi holde historien klart for oss. Vi må forstå hva USA og NATO faktisk står for i forhold til norsk politikk og norsk selvstendighet.

I en tale i mars 1947 slo president Harry Truman fast at USA skulle innta rollen som verdensledende stormakt, og dette er helt sentralt: Truman sa i talen, kjent som «Truman-doktrinen»:

«Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem,»

«Det amerikanske system» var og er ingenting annet enn liberal kapitalisme, det motsatte av innholdet i SVs programmer.

Som en viktig del av USAs ekspansjon ble Norge mot slutten av 1940-tallet trukket inn i den amerikanske maktsfæren. Amerikanerne hadde behov for framskutt etterretning rettet mot Sovjet – fra Norge. USA ønsket også, ifølge en rapport fra januar 1946 utformet av USAs ambassadør i Oslo, Lithgow Osborne, at Norge skulle være «et demokrati av vestlig type (-) som holder seg vest-orientert (-) har en økonomi bygd på fritt næringsliv (-) er relativt velstående (-) har et forsvarssystem som lett kan integreres i det amerikanske og britiske.»

Osborne var også bekymra over den radikale norske arbeiderbevegelsen, som i hans øyne «lå godt til venstre».

Den amerikanske ekspansjonen bestod altså både av en økonomisk og en militær del, NATO skulle bli det militære redskapet for å sikre det «amerikanske verdenssystemet.» Det som måtte skje for at dette skulle lykkes, var at den radikale norske arbeiderbevegelsen måtte bekjempes. Fagbevegelsen ble hovedarenaen for dette ideologiske oppgjøret i Norge. Gjennom amerikansk samarbeid med ledelsen i Arbeiderpartiet, blant andre med Haakon Lie, som jobba for CIA, ble det startet en

kampanje for å bli kvitt venstreradikale og kommunistiske tillitsmenn i LO. Ap dannet et eget nettverk av angivere hvor man også hadde sin egen avis, «Arbeidsplassen».

Den norske makteliten sørget også for å få frikjent tidligere NS-politimester i Oslo, Knut Røe, som altså var nazist, for hans ledende rolle i jødedeportasjonene i 1942. Det het i dommen i lagmannsretten at hans arbeid på andre felt «veide opp for» hans tidligere praksis, dvs. arrestasjon og utsending av jødene som skulle til Auschwitz. Hans kunnskaper om radikale motstandsfolk, samlet inn i samarbeid med Gestapo, skulle nemlig nå brukes i den nye jakten på kommunister og venstreradikale. Røe fikk dermed også tilbake jobben som politimester i Oslo.

På landsbasis ble 40 000 – 45 000 navn samlet inn ved hjelp av både lovlige og ulovlige metoder, i samarbeid med overvåkingstjenesten. En anti-kommunistisk storoffensiv med fjerning av radikale tillitsmenn i LO ble resultatet. Norske tillitsmenn, som var lojale mot denne politikken ble også sendt på kurs i USA for å lære om hvordan den ikke-sosialistiske fagbevegelsen i USA jobba.

Neste fase av de amerikanske framstøtene fulgte gjennom tilslutningen til NATO. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1949 ble bevisst feilinformasjon spredd om at Norge nå – etter maktskiftet i Tsjekkoslovakia, stod for tur for en sovjetstyrt, sosialistisk maktovertakelse. Ap-ledelsen visste imidlertid, etter avsløringer i Danmark året før, at dette var en propagandabløff. Den ble likevel servert på landsmøtet, og forslaget om tilslutning til NATO, som ikke en gang stod på den utsendte dagsordenen, ble vedtatt med 329 mot 35 stemmer.

Samtidig ble også en økonomisk liberalisering i Norge fullført i tråd med de amerikanske planene, gjennom økning av Marshall-hjelpen og delvis oppheving av reguleringspolitikken.

Dermed fikk USAs politikk langt på vei den tilsiktede virkning, slik den var formulert i ambassadør Osbornes memorandum: et vest-orientert Norge med en økonomi bygd på fritt næringsliv og gjennom NATO-medlemskapet knyttet tett opp til amerikansk sikkerhetspolitikk.

Dette er ikke enestående i verden. Lista over USAs innblanding i andre lands indre anliggende er lang. Det er rett og slett sånn en imperialistmakt opererer. Det kan vi kom tilbake til. (Se vedlegg.)

Gjennom NATO-medlemskapet ble vi altså knytta opp til amerikanske militære operasjoner retta mot Sovjet. Det her så vi tydelig i 1960 da det amerikanske spionflyet U 2 ble skutt ned av russerne. Spionflyet tok av fra Peshawar i Pakistan, skulle krysse hele Sovjet og lande i Bodø. Der hadde flyet vært på besøk flere ganger tidligere. Hva amerikanerne gjorde der, og hva den norske regjeringa faktisk visste om disse operasjonene, er fortsatt hemmeligstempla. Men det brakte Norge i sentrum for en storpolitisk konflikt. Krustsjov trua med å tilintetgjør Bodø hvis dette fortsatte.

Senere har NATO utviklet «første-slags-strategien» i forhold til første gangs bruk av atomvåpen og «out of area»-politikken, som tillater bruk av NATO-styrker utenfor NATOs område, slik vi så under Libya-krigen i 2011. Her deltok som kjent norske fly, med støtte fra SV, i bombinga av Tripolis.

I fjor stadfesta Stortinget tidligere vedtak om at USA får anledning til å operere på baser i Norge, hvor amerikanerne er suverene utøvere av aktiviteten, uten rett til innsyn fra norsk side.

Denne korte skissen av NATOs rolle i Norge siden opprettelsen i 1949, viser med all ønskelig tydelighet at NATO står for en politikk som representerer langt mer enn «forsvar av Norge.» NATO er opprettet i hovedsak for å forsvare amerikanske økonomiske og militære interesser i Europa, noe som står i total motsetning til SVs politikk.

Å unnlate å ta prinsipielt avstand fra denne politikken ved ikke å ha som mål å imøtegå den, bryter med grunnleggende prinsipper i SVs program. Det hjelper ikke om Lysbakken og Haltbrekken og sentralstyret ser for seg at Norge og Norden skal «reformere» USAs imperialisme. Dette er en illusjon, forholdet gjelder motsatt: Det er NATO som kommer til å forandre Sverige og Finland, samt Norge ytterligere, gjennom de nye basene. Sverige har allerede gått langt i å innrømme det autoritære NATO-Tyrkias krav overfor kurderne og deres organisasjoner i Sverige. En klar høyredreining i svensk politikk, endatil før Sverige er blitt medlem.

Om Lysbakken og Haltbrekken og sentralstyret hadde tatt til orde for visse taktiske forandringer i forhold til midlertidige allianser med NATO i tilfelle fiendtlige angrep, hadde saken stilt seg annerledes. Kurderne la seg for eksempel på en slik linje i Syria/Irak hvor de opererte taktisk i enhet med USA i kampen mot IS.

En virkelig reform av sikkerhetspolitikken i Norge kan kun skje utenfor NATO. USAs og NATOs politikk følger fortsatt i praksis Trumans doktrine – hvor økonomisk krigføring, opprustning og militarisering fortsetter med uforminsket styrke, verden over.

Å gå inn for å fjerne programposten fra prinsipp-programmet om at Norge skal melde seg ut av NATO, betyr å gå inn for en fortsatt allianse med USA og NATO. Denne politikken kan umulig være et sosialistisk partis prinsipielle linje. Sosialistisk Venstreparti må velge; sosialisme eller NATO.

(Vi understreker at begge innleggene representerer synspunktene til to av våre enkeltmedlemmer og at Trondheim SV som lokallag stiller seg bak vedtakene som ble gjort på landsmøtet).